NYTT BLOMSTERBED

Blå valmuesøster

Nå har jeg omsider fått planter i jorden. Den spede begynnelsen på et bed, som jeg håper med tiden skal bli frodig og fargerikt. Fargerikt blir det helt sikkert fordi jeg har satt ned blomsterløker, som stod her fra før, og som jeg ikke aner hva er. Det blir nok omplanting til neste år.:)

Håper klematisen vil trives som bunndekke. Det skal gå an, om jeg får det til får tiden vise:)

Foreløpig ser det ut til at blomstene trives, de ser friske og sunne ut, både de nyinnkjøpte staudene, og avleggerne som jeg har tatt med fra hagen hjemme. Litt rusten i kantene er de, ikke så rart - de fikk nettopp juling av voldsomme regnbyger. 

Hortensia, akeleier, peoner. Helt bakerst er det plantet stokkroser.

Et par sorter til skal plantes, men så er det slutt. Da er det bare til å smøre seg med tålmodighetskremen, og vente på at blomstene brer seg til de dekker det meste av den synlige jorden. *krysser fingre
 

PORTEMONE

Jeg tilhører portemone-gjengen. Jeg aner ikke hvor mange vi er, men jeg iaktar og konstaterer at det som regel er en eller to fra portemone-gjengen å se i kassakøer rundt om. De fineste portemoneene kommer opp av vesken i blomsterbutikker og interiørbutikker. I supermarkeder er portemoneer et sjeldent skue, der regjerer lommeboken, den har nesten monopol. Ikke noe galt i det, de fleste foretrekker jo lommebok, eller seddelbok om du vil.  Jeg blir aldri en av lommebok-gjengen. Hvorfor?

Jeg liker ordet "portemone",  jeg liker å si det, det er et vakkert ord. En portemone har fin fasong, passe størrelse, og så liker jeg lukkemekanismen. Knips! Jeg liker lyden "knips". Lommebøker har som regel magnetlås eller glidelås, og det er noe herk i min verden. En slem magnetlås avmagnetiserte en gang bankkortet mitt, og etter den episoden ble magnetlåser og jeg bitre fiender. Glidelås er helt ubrukelig. Det skyldes min ordenssans. Den er begrenset, og strekker seg dessverre ikke helt ned i lommeboken. 

Der er er det anarki. Kaos. Bussbilletter og kassalapper kjemper om plassen, og det er alltid en papirlapp som vil opp og ut av boligen, og dermed setter den seg bom fast i glidelåsen. No good. En portemone har et rom, og ikke 15, som jeg må lete meg gjennom for å finne det jeg trenger. Et eneste rom passer meg. Derfor er det slik at om jeg får øye på en fin portemone i en butikk, så hopper hjertet over et par slag. Portemoneen er selvfølgelig ment for meg, og ingen andre.  

Jaha, den som ikke trodde det var mulig å skrive en avhandling om portemoneer kan tro om igjen, for jeg kunne fortsatt i det uendelige, best jeg gir meg her. Men jeg kan jo hviske litt til: Hvilken gjeng tilhører du? Bare litt nysgjerrig....

På bildene ser du portemone kjøpt hos "Pinocchio" leker i Bergen, skjønn butikk som fører Maileg, Rice, og ellers har flotte leker til barn i alle aldre:) Fine drops fra "Tante Pose", og akeleiene mine som er på det vakreste akkurat nå. Som nydelige koraller. See U!

PRETTY

Jaaa! Endelig blomstrer det i pelargonia-åkeren min. God helg!

 

PELARGONIA

Små stiklinger har vokst seg større, og er snart klar for omplanting. Fine pelargonia-åkeren min! Sortene i mitt lille drivhus stod i dette store drivhuset i fjor. So long!

SOMMERBLOGGING: BLOMSTERPRATEN

Lisbeth: Hør nå her, Valmue. Hva i all verden tenker du på, ligge der midt i veien? Det får da være grenser for mye oppmerksomhet du skal kreve.

Valmuen: Se meg, se meg ! Er jeg ikke strålende vakker ?

Lisbeth: Tja, jo, du er da det.

Valmuen: Jeg synes ikke du setter pris på meg i det hele tatt, du bare godsnakker med de der hersens rosene og peonene, jeg er forsømt. Forsømt, hører du! Jeg som vokser og gror, og formerer meg så godt jeg bare kan. Hva får jeg igjen? Ikke et beundrende blikk, ikke et eneste foto....

Lisbeth: Jammenattedetatte, fargen din er litt, ehhh.... skarp.

Valmuen: Skamme deg skulle du. Jeg som kommer fra din mormors hage. Hun elsket meg, bare så du vet det. Jeg er en gammel og ærverdig staude. Jeg er en fylt valmue, den staseligste i hele familien. Er du klar over hva jeg koster på hagesenteret? 170 kroner for en bitteliten tue. Jeg orker ikke bli ignorert hagesesong etter hagesesong. Jeg vil bare dø.*snufs*

Lisbeth: Nei, kjære vene, du må da ikke dø. Jeg synes om deg, virkelig! Se her, nå skal du få litt vann, og så skal jeg støtte deg opp.

Du vet, hagen er som en skoleklasse, noen barn er så himla krevende, de tar stor plass og vet forsyne seg grådig av oppmerksomheten. Roser og peoner er slike barn. Og så har vi de som oppfører seg eksemplarisk, gir av seg selv uten for mye om og men. De blir dessverre ofte sittende en hel dag uten så mye som et blikk fra læreren. Ikke engang et klapp på skulderen, enda til det er de flittige, pliktoppfyllende streverne som gjør at læreren overlever dagen. Urettferdig, men slik er det. Jeg lover deg, jeg skal ta meg tid til en godprat hver gang jeg går forbi din bit av hagen. Høres det bra ut?

Valmuen: Nja....men tror du,... er det en sjanse for at jeg kan bli fotografert og få litt spalteplass? Jeg vet jeg ikke er en blomst i sart pastellfarge, og kanskje jeg ikke helt passer inn på den fjollete pastellbloggen din...

Lisbeth: Hva behager? Fjollete? Nå må du passe snasken din, å være frekk kler deg ikke. Men la gå, ett innlegg skal du få.