Lisbeth: Hør nå her, Valmue. Hva i all verden tenker du på, ligge der midt i veien? Det får da være grenser for mye oppmerksomhet du skal kreve.
Valmuen: Se meg, se meg ! Er jeg ikke strålende vakker ?
Lisbeth: Tja, jo, du er da det.
Valmuen: Jeg synes ikke du setter pris på meg i det hele tatt, du bare godsnakker med de der hersens rosene og peonene, jeg er forsømt. Forsømt, hører du! Jeg som vokser og gror, og formerer meg så godt jeg bare kan. Hva får jeg igjen? Ikke et beundrende blikk, ikke et eneste foto....
Lisbeth: Jammenattedetatte, fargen din er litt, ehhh.... skarp.
Valmuen: Skamme deg skulle du. Jeg som kommer fra din mormors hage. Hun elsket meg, bare så du vet det. Jeg er en gammel og ærverdig staude. Jeg er en fylt valmue, den staseligste i hele familien. Er du klar over hva jeg koster på hagesenteret? 170 kroner for en bitteliten tue. Jeg orker ikke bli ignorert hagesesong etter hagesesong. Jeg vil bare dø.*snufs*
Lisbeth: Nei, kjære vene, du må da ikke dø. Jeg synes om deg, virkelig! Se her, nå skal du få litt vann, og så skal jeg støtte deg opp.
Du vet, hagen er som en skoleklasse, noen barn er så himla krevende, de tar stor plass og vet forsyne seg grådig av oppmerksomheten. Roser og peoner er slike barn. Og så har vi de som oppfører seg eksemplarisk, gir av seg selv uten for mye om og men. De blir dessverre ofte sittende en hel dag uten så mye som et blikk fra læreren. Ikke engang et klapp på skulderen, enda til det er de flittige, pliktoppfyllende streverne som gjør at læreren overlever dagen. Urettferdig, men slik er det. Jeg lover deg, jeg skal ta meg tid til en godprat hver gang jeg går forbi din bit av hagen. Høres det bra ut?
Valmuen: Nja....men tror du,... er det en sjanse for at jeg kan bli fotografert og få litt spalteplass? Jeg vet jeg ikke er en blomst i sart pastellfarge, og kanskje jeg ikke helt passer inn på den fjollete pastellbloggen din...
Lisbeth: Hva behager? Fjollete? Nå må du passe snasken din, å være frekk kler deg ikke. Men la gå, ett innlegg skal du få.